De døde alle sammen,
men nå står de samlet her,
fire er likom inn fra haven med våd og råttende klær.
Rund bålet har de stilt seg opp på en nagen kalle stamm,
de har satt seg selv i stevne rundt en rasende brann.
Det er Gundersen på høven,
Jonny,
Berggraf og Angel,
det er Pelle inn med pokullen som drepte Stefanell.
Nå står de her med flammandene når helvetet bruttløs,
det er minnet ned i brennet der rundt bålet står de tøst.
Frammede i hav og grev, når fredse fyller støy,
knyttet ble friskt i gamle krev,
og skittet senga tøy.
Når pendlet * fra mor og far,
det svir av skam og stil,
som bomullekker røygensekt, frungt i finali.
Nå danses det på graven,
og nå spyttes det på lyk,
nå kvekes det med beinrester fra bålet høres slik,
men de fire står helt stille og lær det hele skje,
når bålet stilles,
nå har de endelig fått fred.
De er døde alle sammen,
og nå vasser de til havs,
de fire dråttnes kjeler,
nøter havet i et kjaps,
de bager død på strand,
springer små unger i lek,
de spender litt i bålet,
står han ene,
han med.
Når flammer det i hav og grev,
når fredse fyller støy,
knyttet ble friskt i gamle krev,
og skittet senga tøy.
Når pendlet * fra mor og far,
det svir av skam og stil,
nå må lekker røygensekt, frungt i finali.